Vanlige spørsmål

Ofte stilte spørsmål om å gå til psykolog

Klikk på for å lese mer:

Hva er en psykolog?

 

En psykolog i Norge er autorisert med hjemmel i lov av 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell § 53, jf. § 48, med de rettigheter og plikter som følger av den til enhver tid gjeldende norske lovgivning som regulerer helsepersonells yrkesutøvelse.

Psykologer jobber innen en rekke ulike områder og fagfelt, og har internasjonalt stor variasjon i utdannelses- og kompetansebakgrunn.

Det finnes i dag 4400 psykologer i Norge, hvorav:

  • 80% jobber i offentlig sektor
  • 55% jobber innen helsevesenet på sykehus og ulike institusjoner
  • 15% arbeider innen skoleverket i den pedagogisk-psykologiske tjenesten (PPT) og kompetansesentra
  • 10% jobber innen forskning/undervisning
  • 10% i selvstendig/privat praksis, klinisk eller som konsulenter
  • 10% jobber innen andre områder, b.l.a. stillinger i næringslivet.

(Kilde: Norsk Psykologforening: www.psykol.no)

En nyutdannet psykolog i Norge har i dag en såkalt generalistutdannelse (scientific practioner) over 6 år som består av to hovedkomponenter:

  1. En bred innføring i teori og forskningsmetodikk/forskningsresultater innen b.l.a. kognitiv psykologi, nevrobiologi, nevroanatomi, fyisiologi, biologisk psykologi, psykiatri/psykofarmaka, helsepsykologi (områder som stress, smerte, kroniske/terminale sykdommer, HIV/AIDS, vektproblematikk/fysisk aktivitet, kariovaskulære sykdommer), utviklingspsykologi, sosialpsykologi, personlighetspsykologi, arbeids - og organiasjonspsykologi, psykometri/testpsykologi, nevropsykologi (utredninger av ulike typer hjerneskader og hjernesykdommer som demenser/Alzheimer, Tourette m.m.), pedagogisk psykologi, abnormal psykologi/psykopatologi og klinisk psykologi for barn, voksne og eldre
  2. I tillegg innegår det en gradvis langvarig praktisk opplæring under veiledning av erfarne psykologer og leger som utgjør større praktikumsdeler i studiet. Eksempler på slik praksis er ved sykehus hvor det utføres hjernedisseksjon/opplæring i nevroanatomi, ved PP-kontorer med intervjutrening/praksis, ved offentlige institusjoner som Statens senter for epilepsi, Psykosomatisk avdeling på Rikshospitalet og ved Sunnaas sykehus hvor det utføres nevropsykologiske utredninger for pasienter med ulike former for hjerneskader/psykosomatiske lidelser. Det utføres også diagnostiske utredninger og samtaleterapi ved barne - og ungdomspsykiatriske poliklinikker og ved distriktspsykiatriske sentra for voksne.

Fordi psykologifaget spenner over et så vidt spekter av områder fordyper psykologer seg gjerne til slutt i ett fagområde som f.eks. klinisk barne - og ungdomspsykologi, klinisk voksenpsykologi, nevropsykologi, arbeids- og organisasjonspsykologi eller pedagogisk-psykologisk rådgivning. I tillegg er det mulig å ta en spesialistutdannelse innen et fagområde etter fullført psykologutdannelse.

En psykolog i Norge kan ikke skrive ut medisiner eller sykemelde..

I Norge er imidlertid psykologtittelen beskyttet på lik linje med f.eks. lege,- tannlege,-og fysioterapeut-tittelen. Formålet med slik tittelbeskyttelse er at folk flest ikke skal villedes ved at personer bruker titler de ikke er kvalifisert for å inneha. Psykologer tilhører en autorisert helsepersonellgruppe hvor man altså er bundet av forhold som taushetsplikt og dokumentasjonsplikt/journalføring.

Psykoterapeut, psykoanalytiker, sexolog, terapeut, gruppeterapeut, tankefeltterapeut, psykodramatiker eller coach er eksempler på relaterte titler som IKKE tilhører en autorisert helsepersonellgruppe, og hvor det ikke er noe krav til formell utdannelse. 

Hva er forskjellen på en psykolog og en psykiater?

En psykiater er utdannet lege (6 år) og har i tillegg 5 års praksis og videreutdannelse i ulike fagområder innen psykisk helsevern. Les mer om psykologutdannelsen her.

I praksis er det ofte ikke så stor forskjell i hvordan en psykolog og psykiater jobber i forhold til terapi. Hovedforskjellen ligger i at en psykiater kan skrive ut medisiner og har en medisinisk bakgrunn, mens en psykolog kun har tillatelse til å utføre samtaleterapi og primært har kunnskap/bakgrunn om hjernen og sentralnervesystemet.

I utlandet refererer man ofte til en psykolog som doktor, fordi doktor-tittelen (i motsetning til i Norge) ikke bare er forbeholdt leger, men kan benyttes av alle som har tatt en doktorgrad. I tillegg kan også psykologer i noen stater i USA skrive ut enkelte typer medisiner. Dette medfører ofte at det er vanskelig å skille mellom medisinske doktorerer og andre typer doktorer, og mellom psykologer og psykiatere. 

Hva gjør en psykolog - og kan en psykolog alltid hjelpe?

Det er vanskelig å svare kort på disse spørsmålene. Det er stor forskjell blant psykologer både med hensyn til praktisk tilnærming til behandling og på hvor mye vekt som legges på å forsøke å forstå årsakene til ulike problemer. Noen psykologer er svært opptatt av å benytte én eller to spesifikke metoder og tilnærminger i behandling av alle typer problemer, mens andre varierer i høyere grad metode og tilnærming etter hvert som samtaleprosessen forløper.

Det kan ofte være vanskelig å forstå hva en psykolog egentlig gjør. Slår du opp i Gule sider vil du for eksempel finne psykologer og andre grupper av terapeuter som driver med alt fra "kroppsorientert behandling" til "hypnose".

Selv har jeg har stor respekt for at det finnes mange ulike fremgangsmåter som kan hjelpe folk med å løse problemer, men ser samtidig også at den svært store variasjonen i behandlingsformer, også kan resultere i at det knytter seg mange underlige forestillinger rundt psykologer og til det å gå til psykolog: Det er skamfullt, avslørende, psykologene gjør alt til problemer. Det er bare "gale" folk som går til psykolog. Psykologen er bare opptatt av seksuallivet ditt. Behandlingen tar aldri slutt. Psykologen gir råd som det bare er å følge - så blir alt bra. Psykologen ser tvers igjennom deg - så han eller hun vet hva som plager deg uten at du behøver å si det selv. Det er bare folk som er litt "rare" selv som blir psykolog.

Psykolog Åge Teigen skrev i sin tid en artikkel i tidsskriftet "Helsenytt" omkring hvorvidt en psykolog alltid kan hjelpe. Jeg synes følgende utdrag fra denne gir en svært god illustrasjon og en god nyansering på hva en psykolog gjør og hva en psykolog kan hjelpe til med. Utdraget reflekterer også i høy grad min tanker omkring terapi og metode:

Påstanden om at bare "galne" folk går til psykolog, er primitiv, fordomsfyllt og røper en uvettig holdning til menneskelige problemer.

At psykologer er "rare" og ser tvers gjennom folk er en seiglivet forestilling. Det er ikke usannsynlig at vi selv er med på å opprettholde denne oppfatningen. Det er noe smigrende ved å blr tillagt slike egenskaper.

En psykologs jobb er å finne ut hva som ligger bak atferd, ord og problemer; være opptatt av slikt som folk ellers er redd for å snakke om. En tør å stille spørsmål ved vanlige oppfatninger og lete etter det bakenforliggende. At psykologer har hatt en tendens til å virke litt aparte er en delvis sannhet - ukonvensjonelle er kanskje mer riktig å si. Det er vel dog her som så ofte ellers - det er de få som skiller seg ut en merker seg. Og når det totale antall psykologer er lite, er det lett å trekke den kortslutning at "alle" er rare.

Psykologene som forsvarere for slikt andre finner kritikkverdig og umoralsk, ligger langs samme linje som ovennevnte. Dersom det er slik at menneskelige problemer alltid har en bakgrunn, en årsak, og går an å forstå ut fra kjennskap til det enkelte mennesket, er det naturlig at den samme forståelse gjelder såvel pene og pyntelige problemer som angst og depresjon og mer utagerende former for symptomer. Hos noen er det slik at de virker ulykkelige og redde når de ikke har det bra; andre blir rasende og voldsomme, stjeler, ruser seg og er brutale. Uansett problemenes ytre form; forståelsen av bakgrunnen for at det går galt er psykologers virkefelt, og uten at vi forstår den er det lite eller ingenting vi kan gjøre for å hjelpe. Det er viktig for oss å få formidlet utad at en som er redd og deprimert, må forstås og aksepteres, støttes som det verdifulle menneske han/hun er. Likeså om problemet ytrer seg mindre sympatisk. Det betyr ikke at vi godtar atferden, men at vi inntar den grunnholdning at mennesket like fullt har verd. Vi startet alle som babyer og småbarn. At vi blir som vi blir bestemmes i hovedsak av hvordan vi blir møtt og tatt vare på av alle vi gjennom oppveksten er prisgitt.

Når vi kommer til spørsmålet om psykologen alltid kan hjelpe, er det viktig å ha klart for seg at den forventning, oppfatning av og holdning til psykologen og hans/hennes arbeidsform er avgjørende for hvorvidt vi opplever å bli hjulpet eller ei. Det sier seg selv at dersom vi for eksempel starter med det utgangspunkt at psykologen er en merkelig skrue som ser tvers gjennom deg, vil utgangspunktet ikke være det aller beste. Det blir like galt om vårt startpunkt er det motsatte, - at psykologen har et råd, bare vi følger det blir alt bra. På den måten setter en seg selv utenfor og mister det perspektiv som er overordnet: Psykologen kan bare hjelpe folk til å hjelpe seg selv bedre enn en hittil har maktet. Menneskelige problemer er aldri så enkle at kun et råd eller to opphever det problematiske. Det hersker usikkerhet blant folk om hvilke metoder og teknikker psykologene benytter seg av. Rent generelt kan en si dette: Det viktigste er samtalen og gjensidig tillit. Den som kommer til psykologen, må i utgangspunktet akseptere at en selv er ansvarlig for å legge frem problemet slik det oppleves, og at en får mange spørsmål til utdyping og nyansering. Mange har hatt den erfaring tidligere i livet at det er vanskelig å stole på andre, at ting en har sagt blir vridd på og brukt mot en. Dermed er en redd for å være åpen, har angst for å bli sett ned på og kanskje også mistrodd. Kanskje nettopp i slike sammenhenger hadde det vært så godt om psykologen "så" hva som plaget, uten at en selv behøvde å si det. En må være villig til å godta at psykologen omformulerer problemet, setter det inn i sammenhenger en selv ikke har klart for seg. Kanskje vil omtale av andre mennesker, foreldre, partner, barn osv. måtte bli ganske så nærgående. Skal det vanskelige først ringes inn og settes i det riktige perspektiv, kan en ikke forvente at dette kan gjøres uten at alt det som virker inn kommer på bordet. Mange synes dette er svært ubehagelig, en har lyst til å bevare for seg selv forestillingen og tanken om at for eksempel oppveksten og foreldrene var snille og greie, - men kanskje var det ikke så likevel. En må ta sjansen på å granske dette.

En må være innstilt på at det stilles krav. Krav om at en endrer visse atferdsmønstre smått om senn - at en for eksempel våger seg på å oppsøke situasjoner en vanligvis er redd for og har unngått. Gjennom samarbeidet med psykologen kan en legge en plan, få støtte og dernest ta mot til seg og tøye sine egne grenser. Frigjøre slikt som er uforløst og innestengt. Psykologen kan ikke oppheve det vanskelige. En dyktig samtalebehandler har uttalt seg omtrent slik til en klient en gang: "Jeg lovet deg ikke en rosenhave, ikke perfekt lykke og rettferdighet. Det eneste jeg kan love deg er å hjelpe til slik at du kan få frihet til å kjempe for disse kvalitetene." Det er en kjensgjerning i samtalebehandling at mange kommer nettopp med denne drømmen om at alt skal bli helt bra, at en skal få helt ny start. Underveis i behandlingsprosessen oppdager en at dette er en forenkling. Selvforståelse og undring er viktige ledd i denne utviklingen. Undring over hvordan problemene henger sammen, og en undrer seg sammen med psykologen.

Psykologisk behandling tar tid. Det finnes ingen teknikker som medfører snarveier. Sagt på en annen måte - psykologisk vekst har sin egen rytme, sitt naturlige forløp. Vi kan kanskje "speede" opp prosessen noe ved hjelp av avspenningsøvelser, hjemmelekser, konkret å endre på et lite utsnitt av vår atferd og tenkemåte, men veksten som sådan følger lover vi ikke kan endre. Det jeg har påpekt hittil, tar utgangspunkt i forhold klienten må innstille seg på dersom han/hun skal ha nytte av behandlingen. Også psykologen på sin side må tilfredsstille visse grunnleggende krav:

Psykologen må oppføre seg og være på en slik måte at han/hun virker pålitelig og inngir tillit. Selve "kjemien" mellom klient og behandler må være riktig, og det er viktig at psykologen sier fra om han/hun føler at dette forholdet ikke stemmer. Det kan like gjerne ligge hos psykologen som hos klienten. Psykologen må være pålitelig i den forstand at han/hun holder sin del av avtalen om tidspunkter, taushetsplikt og respekt for klienten; dennes behov for å føle egenverd og forsiktighet med å gi fra seg sine private, intime og ømtålige opplysninger.

Det skal ikke være psykologens feil om en føler seg presset eller satt til veggs. Mange klienter føler det slik fordi det er en følelse en lett får i forhold til de fleste mennesker. I samtale med psykologen bør en kunne kreve at denne følelsen er mindre påtrengende. Psykologer har sine fordommer, selv om en bestreber seg på å holde dem under kontroll. Likevel kan en ikke se bort fra at holdninger hos psykologen kan gjøre vekstprosessen tregere enn nødvendig. For eksempel hender det at enkelte klienter kommer med sterke og åpenbare fordommer mot alt fra ungdom til innvandrere. Da er det fristende for behandler å ville "sette klienten på plass." Den riktige holdningen ville utløse følgende spørsmål: Hva i all verden kan det komme av at klienten har bruk for slike fordommer for å opprettholde egen selvrespekt? Det er ikke gagnlig om psykologen spiller ut sine egne fordommer mot andres fordommer og setter folk til veggs. Psykologens oppgave er å forstå enda bedre hvordan klienten har det med seg selv. Psykologen må ikke presse egen løsninger over på klienten. Vi må alle ta de avgjørelser som gjelder vårt liv. Vi har rett til å velge - også til å velge galt. Men målet med samtalen vil alltid være det positive - hjelp til å treffe de beste avgjørelser. Noen er opptatt av om det finnes problemer som er uløselige, eller som er så alvorlige at en må innlegges i psykiatrisk sykehus eller klinikk, kanskje få medisiner for å få hjelp. I noen tilfeller er det slik. Problemene kan ha hopet seg opp over lang tid, presset blitt for stort. Likevel - vi har alle noe å hente om vi legger de vanskene vi har åpent, får det hele frem i lyset og samtaler med et annet menneske om det. Bare det å bli møtt med akseptering og respekt for det vi er, slik som vi har det, er en verdifull erfaring i seg selv.

Utdrag fra artikkelen "Kan psykologen alltid hjelpe?" av Åge Teigen, fra Helsenytt, 2000. Gjengitt med tillatelse fra Helsenytt (www.helsenytt.no)

 Hvordan kan jeg vite at jeg bør gå til psykolog (er jeg syk nok)?

Det finnes ikke noen "regler" eller "fasit" for når du bør gå til psykolog. Min erfaring er at de fleste mennesker tenker seg godt om før de går til psykolog, men at beslutningen om å gå til psykolog ofte ikke er lett. Derfor håper jeg de følgende råd vil kunne gjøre beslutningen enklere å ta for deg:

  • Oppsøker du psykolog, har du en god grunn til å gjøre det. Med det mener jeg at hvis du først har vurdert å oppsøke psykologhjelp og faktisk bestemmer deg for å gå til psykolog, skal du føle deg trygg på at det er noe ved din situasjon som det er verdt å ta tak i og jobbe med.
  • Mange problemer, vanskelige tanker og følelser vil oppleves lettere over tid og noen av disse vil kunne forsvinne helt. Andre vanskeligheter vil ikke forsvinne så lett. Hvis du går til psykolog vil du i beste fall raskere kunne få hjelp til å jobbe med disse vanskelighetene og dermed kunne spare deg selv for mye lidelse over en lengre tidsperiode enn det du kanskje hadde behøvd. I verste fall vil du ikke oppleve noe bedring. Men du har tatt ansvar for deg selv, og det vil kanskje være første steg i en større endringsprosess for deg selv. Kanskje har du også fått råd eller tilbakemeldinger som du kan dra nytte av på lengre sikt, eller kanskje vil det være lettere å "leve med eller bære på" dine vanskeligheter
  • Du vil aldri bli avvist fordi dine vanskeligheter, problemer eller lidelser er for bagatellmessige, flaue eller uinteressante.
  • Det er ikke flaut eller uvanlig å gråte eller være overveldet av følelser hos psykologen. Det å arbeide med vanskelige emosjoner og tanker og at det at en annen lytter til deg, vil naturlig nok ofte kunne utløse sterke reaksjoner.
  • Det er heller ikke slik at når du har gått til psykolog, er det "ingen vei tilbake". Du kan alltid stoppe å gå til psykologen, eller bytte psykolog hvis du tenker at en annen person vil kunne hjelpe deg bedre (f.eks. hvis du opplever at du ikke har den "personkjemien" eller det tillitsforholdet du ønsker. Det er imidlertid viktig å gi terapien en sjanse og å huske på det å bygge en god relasjon noen ganger kan ta litt tid. 
  • Det å gå til psykolog vil si å ta ansvar for seg selv, ikke å fraskrive seg ansvar. Ofte krever det stort mot og vilje. Det er ikke slik at det å gå til psykolog er en passiv handling og at du blir "helbredet" ved å sitte i en stol eller ligge på en benk. Snarere krever det at du aktivt jobber med dine egne følelser, tanker og måter å handle på.
  • Du vil ikke bli "gal" av å gå til psykolog. Og du må ikke være redd for å bli sendt "til lukket avdeling og aldri slippe ut igjen", for å sette det enkelte av og til kan frykte litt på spissen. Selvsagt vil du bli henvist og anbefalt til andre instanser og ressurser hvis dette vurderes som viktig for å hjelpe deg, men du vil ikke tvinges til noe. I tillegg kan det ofte være vanskeligere å hanskes med egne tanker alene, enn hvis en annen lytter til deg og hjelper deg med å sortere det som er vanskelig eller sårt. Det å jobbe med og utforske egne tanker og følelser (også de som er svært lite hyggelige, såre eller vanskelige) medfører ikke at du blir "gal", men øker snarere sjansen for at de sorteres og bearbeides på en hensiktsmessig måte.
  • Du må heller ikke fortelle om ting du ikke har lyst til å fortelle om og ønsker du primært å jobbe med ett konkret problem er det selvsagt fullt mulig. Likevel vil det å utfordre seg selv på vanskelige områder ofte kunne være gunstig, og mange problemer og vanskeligheter henger ofte sammen i ganske innviklede "nøster".
  • Føler du deg f.eks. bare trist og lei eller opplever en sterk uro, men egentlig ikke helt vet hva som er "feil" og dermed ikke synes du har noe "konkret" å komme med, kan det gå til psykolog i mange tilfeller hjelpe deg til å definere, klargjøre og bearbeide disse følelsene og opplevelsene.

Det er også slik at psykologisk forskning og praksis viser at hvordan man vurderer det å være "normal" eller "normalt fungerende" varierer fra person til person og mellom ulike kulturer og sosiale grupper. Det noen ser på som sitt endemål i terapi, vil for andre være utgangspunktet for starte i terapi. Det er med andre ord stor variasjon i hvordan den enkelte (og de større grupper) vurderer det å være "normal" og "normalt fungerende".

Vil jeg få en diagnose?

Psykologer er pliktig til å føre journal i henhold til Helsepersonell-loven. Dette innebærer i praksis at det vil bli ført en oversikt over de områder som man går igjennom i samtalene, og hvilke tiltak/tilnærminger som blir brukt i behandlingen. Psykologer i offentlig sektor og psykologer med driftsavtale hos helseforetak er også pliktig til å sette en diagnose i journalen. Formålet med dette er blant annet at andre instanser i helsevesenet som evt. vil være involvert i behandlingen (som leger hvis medisinisk behandling er nødvendig) skal kunne tilby best mulig oppfølging og at de ressurser settes inn på en raskest og best mulig hensiktsmessig måte. Dette betyr imidlertid ikke at klientene får "tildelt" eller vite hvilken diagnose de har på samme måte som du hos legen for eksempel får vite at du har "bronkitt". Grunnen til at det ofte ikke uoppfordret opplyses om diagnose, er hovedsakelig fordi det i mange tilfeller ikke hjelper klienten. Du har likevel full innsynsrett i journalen, skulle du ønske det. Når du får en diagnose hos legen, kan dette ofte føre til lettelse over at noen vet hva som er galt med deg, og hvilke medisiner du bør få. Når det gjelder det å få en psykisk diagnose, vil noe føle det som et "stempel" eller som noe negativt, og  oppleve at diagnosen er noe en bærer med seg resten av livet. Det hadde vært bedre å tenke at akkurat som du har "bronkitt" på et tidspunkt i livet, og dette vil gå over på et senere punkt i livet, vil også en psykiske diagnose kunne gå over på et senere tidspunkt i livet. Dette er imidlertid ikke alltid så lett, og mye av grunnen til at dette kan være vanskelig, er at det ofte ikke finnes noen "rask" løsning på en psykisk lidelse eller på et problem man sliter med. I tillegg er det også fortsatt slik at mange opplever at det er mindre flaut å gå til legen enn å gå til psykologen. Noen mennesker kan likevel oppleve det som en lettelse og trygghet også å få en psykisk diagnose, og dermed ønske å få opplyst diagnosen sin.

Privatpraktiserende er ikke pliktige til å sette en diagnose i journalen, og det vil variere hvorvidt de gjør dette. Selv ønsker jeg ikke å sette en diagnose, med mindre det oppleves som nødvendig i spesielle tilfeller. Bakgrunnen for dette, er min erkjennelse av at alle mennesker på et eller annet tidspunkt i livet vil ha et eller annet psykisk problem (som sannsynligvis vil kvalifisert til en psykisk diagnose). Hvorvidt man oppsøker psykolog for dette problemet vil i høy grad variere etter omstendighetene. På bakgrunn av de nevnte potensielle negative opplevelsene en diagnose vil kunne ha for den enkelte, ønsker jeg derfor ikke (med mindre det er strengt nødvendig) å sette en diagnose og slik kunstig skille mellom "friske" og "syke" mennesker. Når det er sagt finnes det også psykiske lidelser som er av en så alvorlig karakter at de vil kunne betegnes som en "sykdom" på lik linje med andre somatiske (kroppslige) sykdommer og hvor medisinisk behandling er nødvendig.

Hvor lenge må jeg gå til behandling?

Noen problemer har innviklede tråder helt fra barndom og oppvekst. Andre problemer kan ha sin rot i nyere tid. Men de fleste menneskelige problemer bygger seg opp over tid. Og mange av disse berører områder som kan være vanskelige å snakke om, tenke på og relatere seg til. Dette tilsier at det stort sett heller aldri finnes noe "snarvei" til å løse problemene, men at mye jobbing og bearbeidelse ofte er nødvendig. Selvsagt vil det i noen tilfeller også være slik problemene faktisk kan løses raskt ved at disse synliggjøres og defineres for deg på en klar måte, ved at du får et "push" i riktig retning eller ved at du redefinerer din egen situasjon som mindre problematisk.

Det er stor variasjon blant psykologer når det gjelder arbeidsform, filosofi og syn på terapilengde. Du ser kanskje for deg talkshows av typen "Dr.Phil", hvor psykologen gir direkte råd nesten umiddelbart og gir et inntrykk av de fleste problemer kan løses i løpet av et par minutter. I motsatt ende av skalaen, ser du kanskje for deg et terapiforløp som varer i årevis mens du ligger på "benken" med en psykolog som knapt sier et ord. Selv er jeg nok et sted midt i mellom. Jeg har som utgangspunkt at jeg ønsker å se og få tilbakemelding på en bedring i tilværelsen så snart som mulig, og ønsker ikke å holde noen i terapi så lenge de selv ikke opplever progresjon og bedring. De aller fleste opplever imidlertid symptomlette og bedring i løpet av 4-5 timer. I tillegg lytter jeg ofte mer enn jeg snakker i starten av et terapiforløp, og gir gradvis flere tanker og innspill underveis i prosessen. Men jeg har som utgangspunkt at et terapiforløp i gjennomsnitt varer minimum 10-15 timer (én time hver uke). Jeg legger vekt på ukentlige timer, snarere enn timer hver 14.dag eller mer sjeldent, da min erfaring tilsier at du er nødt til å prioritere terapien regelmessig for å få en god effekt og ta deg selv på alvor. Noen ganger vil forløpet vare vesentlig lenger, andre ganger vesentlig kortere. Det er uansett viktig at vi så tidlig som mulig blir enige om hva vi ønsker å jobbe med, og så legger en plan hvor vi skisserer tidsperspektivet. Planen vil selvsagt kunne endres underveis, men vil være med på å styre arbeidsform, forventninger og progresjon. Du vil selvsagt aldri måtte binde deg til mer en én time om gangen, men det vil etter min mening som nevnt ofte være vanskelig å løse opp problemer som har bygget seg opp over lengre tid, hvis man ikke prioriterer eller ikke gir seg selv nok tid til å jobbe med disse.

Må jeg ha henvisning fra lege?

Nei. Du må kun ha henvisning fra lege for å gå til psykologer som har driftsavtale med helseforetak (hvor deler av utgiftene refunderes fra staten/helsevesenet).

Vil jeg få refundert utgiftene?

Nei. Det er kun hos et fåtall privatpraktiserende psykologer som har driftsavtale med et regionalt helseforetak at deler av utgiftene refunderes fra helsevesenet. Hos de fleste privatpraktiserende psykologer (som her) må du betale fullt honorar, da disse praksisene er 100% privatfinansiert. 

Send en henvendelse

Ønsker du psykologisk bistand eller rådgivning? Står du fast i livet? Ofte kan det være nyttig å ta kontakt snarest mulig før problemet utvikler seg.

Aktuelle psykiske lidelser:

  • Angst
  • Depresjon
  • Stress og utbrenthet
  • Tap og sorg
  • Livskriser
  • Problemer på jobb
  • Vanskelige valg

Står dere fast i forholdet? Opplever dere økt distanse eller utrygghet? Bruk en nøytral tredjepart som kan bidra med å få forholdet på rett spor.

Problemer jeg jobber med: 

  • Akutte kriser
  • Dagliglivets utfordringer 
  • Kommunikasjonsproblemer
  • Barn- og familieproblemer
  • Sex og samliv

Har du lang reisevei, befinner deg på et annet sted i landet eller i utlandet, tilbys terapi og veiledningssamtaler via telefon eller Skype.                                                     

 Aktuelle tjenester:

  • Samtaleterapi og rådgivning via telefon
  • Samtaleterapi og rådgivning via Skype

 

Ønsker din bedrift eller organisasjon å lære metoder og teknikker for bedre bedriftshelse? Vil dere lære mer vanlige psykiske lidelser og hverdagslige utfordringer?

Aktuelle kurstemaer:

  • Hvordan håndtere hverdagslivets utfordringer
  • Hvordan mestre stress og utbrenthet
  • Hvordan mestre angst og uro